Victoria Durnak
Denne teksten handler om en utstilling jeg ikke har besøkt, den tredje utgaven av Jessica Williams' ettårige utstillingskonsept (be)longing på House of Foundation i Moss, som viser kunstnerne Jelsen Lee Innocent og Robin Mientjes. Da jeg ble spurt om å skrive om den var utstillingen allerede avsluttet, kunsten demontert, pakket ned og sendt andre steder. Min første reaksjon var: Jeg er feil person for oppdraget. Så kom jeg til å tenke på at mesteparten av kunsten jeg ser uansett er gjennom dokumentasjonsbilder på nett. Jeg tenkte: Jeg er rett person for oppdraget. Bestemte meg for å zoome inn og ut i bildematerialet som foreligger, og prøve å forestille meg mitt eget fysiske legeme blant arbeidene.
Ser på kunsten med øynene
Robin Mientjes viser tre fotografier montert sammen til et trekantet prisme som henger fra taket i det første gallerirommet. Fotografiene er stiliserte og viser to godt opplyste personer og flere sett hender i dunkle rom. Hovedpersonen er en kvinne i blå kjole som figurerer i alle bildene, Mientjes selv. På et av bildene har hun selskap av en annen kvinne i rød kjole som holder mobiltelefonen foran fjeset og tar bilde av dem begge. Her ser Mientjes ukomfortabel ut, til tross for at hun smiler. På et annet bilde framstår hun mer avslappet med lukkede øyne, her holder to par hender rundt henne. Bildet er stilt på høykant så det ser ut som om hun står, men ved nærmere ettersyn ser det ut som om hun i utgangspunktet ligger på en trapp. I det tredje bildet ser vi Mientjes bakfra der hun kikker mot en utstrakt hånd på en arm uten synlig eier.
Jelsen Lee Innocent viser skulpturer i det neste rommet, både på veggen og plassert på gulvet. To større, svarte strukturer som minner om oppslagstavlene en kan finne ute i naturen er det første som fanger oppmerksomheten min. Den ene står oppreist, den andre ligger, som var den blåst overende. En av skulpturene er en rektangulær plate som ser ut til å være i betong med et mønster av rette og buede linjer, muligens dratt opp med en sparkelspade. Betongplaten balanserer på to vegghengte stativer og lener seg mot en stein med en påmalt svart strek. På framsiden er det klistret et bilde av et karikert, svart ansikt. Høyt oppe på en vegg er den oransje og lysegrønne kanelboksen av det nå utgåtte merket Black Boy (som jeg husker fra barndommen), plassert i et stativ med to metalltenner.
Ser på kunsten med armen
Begge kunstnerne har laget verk som tar plass. Mientjes fotografier ser også ut til å være hengt opp midt i den naturlige ruta fra trappene og inn til det andre gallerirommet. Var jeg i rommet ville jeg altså ha måttet ta et valg om å gå til høyre eller venstre for dem. Rammene rundt fotografiene er kleinblå, som Mientjes kjole, hengslene som er montert i hjørnene for å feste rammene sammen er rosa og gule, disse fargene er også rommet malt i. Det er som om Mientjes vil understreke sin tilhørighet til omgivelsene, til rommet, til byen, til samfunnet. Samtidig er det en tvetydighet i bildene jeg tolker som at Mientjes vurderer hvordan hun skal forholde seg til andre mennesker. Noen, som kvinnen i den røde kjolen, vil ha for mye av henne, der hun trekker henne mot seg og tvinger henne med på en selfie. Kanskje det er derfor Mientjes ikke enda har tatt den utstrakte hånden, kanskje vurderer hun fortsatt om det er noen det går an å stole på.
Innocent sine oppslagstavle-strukturer framstår ruvende, den stående rekker nesten helt opp til taket. På nært hold trer detaljene fram. Blant annet er det som later til å være testtrykk av en av publikasjonene som medfølger utstillingen, der en av hovedkomponentene er norske reklameplakater- og figurer med karikerte afrikanere, integrert i så godt som alle skulpturene. Dette grepet understreker tilsynelatende at det tekstlige innholdet ikke kan løsrives fra de mer skulpturelle bestanddelene. Betongen i den vegghengte platen kombinert med svartfjeset «Sammy» får tankene over på byens alle rom der rasismen fortsatt flyter fritt.
Ser på kunsten med hodet
Kunstnernes publikasjoner tilbyr en rik kontekst for arbeidene. Identitet og tilhørighet står sentralt hos begge kunstnerne, som jobber med ulike sårbarheter. Mientjes både i forbindelse med å slippe kontrollen over det kunstneriske sluttproduktet, ettersom fotografiene hun viser er et resultat av å engasjere bekjente til å regissere både selve fotoseansen og senere utvelgelsen av bilder, samt det å, som transkvinne, frivillig stille seg selv til skue for andres blikk. Innocent på sin side belyser afrikaneres tilhørighet i Norge på et vidtfavnende vis gjennom å gi plass til et bredt spekter av stemmer fra den norsk-afrikanske diasporaen.
Utstillingene kan oppleves konfronterende. Særlig Innocents gjengivelser av de norske reklametegningene vekker ubehag. Det er bare er få år siden en håndverker ble anmeldt for å bruke bilder av en såkalt «hottentott» i markedsføringen av firmaet sitt uten å utvise forståelse for eget bidrag til å nøre oppunder tankesettet om et «vi» og «dem». Rasistisk motiverte drap, vold og overgrep utføres også fortsatt i Norge.
Ser på kunsten med hjertet
Utstillingen framstår først og fremst raus. Publikasjonene gir gode innblikk i hvilke posisjoner kunstnerne arbeider ut ifra, og retter søkelys på mulige blindflekker i allmennhetens spede forsøk på inkludering. Som i Innocents blekke der et sitat fra forfatteren og redaktøren Brando Simeo Starkey påpeker at reklamer med par der den ene er svart og den andre er hvit bare understreker at hvite fortsatt er premissleverandører og sett på som en standard, er sidestilt med bilder fra reklamer for blant annet kjernenorske Fretex og OBOS der selskapene nettopp forsøker å vise sin åpenhet for raseblandet kjærlighet.
En utfordring med empati, tar jeg meg selv i å tenke en ettermiddag jeg ser et klipp av en dame som mistet begge barna sine i bomberegnet over Gaza, er at det kan være ulidelig smertefullt. Samtidig er det å virkelig evne å sette seg inn i noen andres situasjon og forstå den en av de få effektive verktøyene vi har til å få til endring og en felles forståelse. Det er ikke nok, som Mientjes forklarer i en video på sin Instagram-konto, å utøve toleranse, det er bare et rent minstekrav i møte med andre. Mer attråverdig er det å strebe mot å akseptere tradisjonelt ansett normavvikende livsførsel og identiteter, kanskje til og med ønske hva vi anser som «fremmed» velkommen.
hjem
Denne teksten ble bestilt av kunstneren og forfatteren Victoria Durnak i anledning utstillingen og lanseringen av to nye verk i form av kunstnerbøker av Jelsen Lee Innocent og Robin Mientjes. Utstillingen, som var den tredje i Jessica Williams' eksperiment (be)longing, var oppe mellom 22. april og 22. juli 2023 på House of Foundation i Moss. Alt ble gjort mulig med støtte fra Kulturdirektoratet og Viken Fylkeskommune.
Bilde: Tor S. Ulstein / Kunstdok