Tine er fra Bergen og flyttet til Jeløya, stort sett bare på grunn av en idé om nabolaget, for cirka 10 år siden. Før de flyttet hadde de kun sett tre bilder av det huset de skulle kjøpe. Huset fant de gjennom noen venner som allerede bodde i nabolaget, og de har ennå ikke angret på kjøpet. Hun selger ting bare av og til på Finn, men er glad i både appen og gjenbruk. Jeg stiller henne noen spørsmål på mail:

Å flytte til et nytt sted er aldri lett. Da vi flyttet hit i 2020, midt i pandemien, kjente vi ingen. En av de første tingene jeg gjorde var å opprette en varsel på Finn for å se alt som ble solgt eller gitt bort innen 1000m fra mitt nye hjem. Sakte men sikkert, mens varslene tikket inn, ble jeg kjent med de som bodde rundt meg. Eller en versjon av dem i hvert fall. Har du noen gang sett på folks profiler fra Finn, og lurt litt på hvem de var?

Jeg har alltid vært litt nysgjerrig av meg og man lærer mye av å se på annonser på Finn. Er jeg interessert i noe, kikker jeg gjerne inn på selgerens andre annonser for å se hva annet de selger. Kjøper man flere ting av samme selger, får man ofte litt rabatt, iallfall på porto, så det er greit å kikke innom. Eller ser på anbefalingene fra andre som har kjøpt av den personen for å sjekke. Jeg er kanskje litt naiv og betaler i forkant hvis noe skal sendes, og det er en fin måte å sjekke om selgeren er troverdig eller ikke. Er det noe jeg har lyst på, bruker jeg gjerne litt tid på lignende annonser og klikker selvfølgelig inn på hva annet de også selger, mer av nysgjerrighet enn behov, og kanskje blir det litt mer handel enn først tenkt.

Selv har jeg brukt Finn mye gjennom de årene: jeg har solgt, kjøpt, hentet, og gitt bort flere hundre ting. Litt sprøtt å tenke på, men som kunstner har jeg alltid hatt en stram økonomi og er dessuten virkelig glad i gjenbruk. Uten tvil har levekårene familien min økt pga denne lille appen. Hva er din erfaring?

Jeg har alltid vært glad i å kjøpe brukt, alltid på jakt etter gamle skatter. Jeg sjekker alltid Finn om det ligger noe ute, om det er planlagte kjøp eller bare for å titte litt innimellom. Det begynte da jeg var på leting etter farmors gamle servise, som min fetter arvet da hun døde. Serviset var knyttet til gode minner fra barndommen, så jeg letet etter det en lang stund, sjekket Finn ofte, uten hell. Det er ikke alltid lett å finne serviser fra 30-tallet. Jeg begynte etterhvert å samle på et servise fra Hadeland glassverk. Det var mye lettere å finne deler til et servise fra 50-tallet og kjøkkenskapene ble fylt opp.

Godt opp i 20-årene ble jeg student igjen. Med to små barn som vokste alt for fort, fant jeg ut at det lå mye så og si ubrukt barneutstyr og barneklær på Finn; som parkdresser, lobber, jakker, regnbukser osv. som var mye billigere enn i butikken. Med to aktive gutter var det greit for en studentlommebok. Sånn gikk jeg over til klær og utstyr på Finn og ikke bare serviser. Møbler fikk vi plutselig behov for da jeg var ferdig med studiet og flyttet fra liten leilighet i Bergen til stort hus i Moss. Med interesse for skandinavisk design begynte jeg etterhvert jeg også å lete etter ting jeg ønsket meg, men som jeg syntes var altfor dyrt å kjøpe nytt i butikk eller som egentlig gi mer sjarm som brukt. Jeg har hatt stor tålmodighet, lagret søk og har hatt god tid.

Det var vært mange kjøp, ny sofa fordi eieren plutselig skulle flytte og ikke hadde plass tile den, kvalitetsyttertøy til alle barna og meg selv, dongeribukser til mannen, barnebøker til bruk på jobb, møbler, og endelig likt service som fra julemiddagene i barndommen, i over 100 deler. Jeg er nok flinkere å kjøpe på Finn enn å selge. Selger jeg legger jeg meg nok lavt i pris, for jeg ønsker at de som kanskje har litt trang økonomi, som jeg selv hadde som student, skal få muligheten. Jeg gir nok heller bort møbler enn å selge dem.

Barna mine får også ta aktiv del. Mitt yngste barn ønsket seg nye seng, så da begynte vi jakten på Finn. Hun fant den perfekte sengen, men før vi fikk hentet den måtte vi selge den gamle. Et eldre par trengte seng til barnebarnet sitt og kom for å hente dem. Da de spurte om betaling, vipps eller kontant, sa jeg de rett og slett måtte spørre selgeren, og 6-åringen var strålende fornøyd med to nye blå penger i lommeboken sin.

Mange av de som jeg har truffet i nabolaget er samlere, og rundt halvparten begynte med hobbyene sine under pandemien. Har korona endret den måten du har forholdt deg til gjenstander, både de du hadde fra før og de som har kommet inn i ditt hjem? Har du selv begynt med noe nytt i løpet av de siste par årene? Og har den/vil den en dag havner på Finn?

Etter at eldstemann bikket størrelse 140, syntes han det var så kjedelige klær. Alle gensere og t-skjorter var blå eller grå, uten noe særlig mønster. Han ønsket seg mer fargerike klær. Da tok jeg frem mammas gamle symaskin og begynte å sy. Den ble dessverre raskt ødelagt (etter 40 års bruk) og det var ikke mulig å få tak i nye deler. Da ble det nye maskin, fra Finn. Etterhvert har det ballet på seg med flere symaskiner, også fra Finn, både overlock og flatlock.

Jeg har kjøpt stoffer, solgt stoffer, solgt sy-bøker og strikkebøker, kjøpt deler til symaskiner, men aldri solgt noe av det jeg har sydd eller strikket. Det har jeg arvet bort til venner og bekjente, som igjen arver det bort til sine venner og bekjente og forhåpentligvis får det en lang levetid på den måten. Jeg sier alltid når jeg gir bort tøy, at de gjerne må gi det videre og overbringe samme beskjeden til dem de gir det til.

Selv begynte jeg å lage ammesmykker og andre baby-vennlig ting med silikonperler i 2020. De solgte jeg på Finn, og det var så gøy og befriende å ha en hobby som få andre i mitt virkelig liv kjente til. De jeg har snakket med har også bemerket at naboene deres er så og si uvitende til det de holder på med. På sitt beste, kan Internettet tilby en slags frihet, oppmerksomhet, og anonymitet. Noen sier at man er gjerne den «ekte» versjonen av seg selv online. Er dette noe du kjenner igjen?

Om jeg er den ekte versjonen av meg selv online er vanskelig å si. Jeg håper jeg er den ekteversjonen av meg selv i hverdagen. Men jeg ser at det er en frihet på nettet og man får tak i de mest utrolige ting.

tilbake